Du&Du

Faksimile fra Kjartan Kristiansen:

Tomas og jeg har kjent hverandre en god stund. Da pesten jagde alle innendørs fant vi oss til stadighet sammen i studio i forskjellige sammenhenger. Vi hang ofte igjen og spilte etter at resten hadde gått hjem.

En natt drømte jeg at vi var et band, en duo, og vi hadde fått en spillejobb et eller annet sted langt borte. På bilturen dit krasjet vi. Akkurat hva som skjedde er litt uklart, men det var i sakte kino og begge to ble drept. Vi kom til oss selv et sted som var storslått og mystisk og stusselig på en gang. Uendelig svært og litt trangt. Folksomt uten at det var mange å se og travelt uten at det foregikk noe som helst. Et venterom hvor ingen visste hva de ventet på.

Begge to var ille tilredt, men vi tok våre nye omstendigheter på strak arm. Vi hadde ingen fortid, ei heller noen framtid. Vi bare satt der helt uten ambisjoner. Prøvde ikke å finne ut hvor vi var eller hvor resepsjonen lå. Ingenting ble sagt, det var ikke noe å si. Etter det som kan ha vært en evighet, eller et uendelig sekund, hørte vi en
myndig stemme komme allesteds fra; “DU & DU ...”

Den rullet som torden gjennom universet og alle skjønte hvem den snakket til.
Det var ingen tvil. ... Stemmen snakket til Tomas og meg.
Etter en liten pause kom det ;
“..En.. to.. tre.. fir..”
Vi hadde en duo uten å vite det. Det var meldingen som tikket inn til sentralbordet. Tomas var på samme bølgelengde og nå er vi klare for ilddåpen. Det er litt i overkant spennende faktisk.