Nye Vekkelsen

Ved midnatt gikk bluesmannen Robert Johnson ned til veikrysset og lærte å spille gitar av Gamle-Erik selv. Dette er rockens urmyte. Men som så mange myter er den mer egnet til å fange fantasien enn den er sannferdig. For som alle med musikkhistorisk kunnskap vet, så kommer rocken fra Kirken. Det er derfor så mange Elvis-fans regner gospelplatene hans som de beste, og derfor så mange rockere og soulartister ender opp som pastorer. I Norge var det dårlig med kirker med gospelkor. Derimot hadde vi bedehusene.

Bedehusene hadde gjør-det-sjøl-kultur lenge før pønkerne fikk sine egne hus og kafeer. Kanskje er norske punkeres vaffelkultur et ubevisst nikk til sine forgjengere. Det er skumring for bedehusene nå. Forsamlingene blir mindre og gråere. Mange bedehus må stenge.

Nye Vekkelsen har én fot på bedehuset og den andre i det kristenfolket foraktelig kaller «Verden». De håner og hyller, og bøyer seg ærbødig mot alteret mens de flekker akterspeilet. Det låter som lausungen til Bob Dylan og Norges første (og fremdeles største) rock'n'roll-rebell, Aage Samuelsen.

Det er «Maranata-fart» og cut-ups, det er jazztobakk og kirkekaffe. Vokalen er muligens ispedd tilløp til tungetale.

Nye Vekkelsen er musikk for deg som elsker bedehusene og deg som hater dem. Det er en kjærlig dokumentasjon av en kultur som er på vei bort. Men først og fremst er det noe av det mest unike, og ikke minst mest morsomme, norsk musikk har å by på.

-Didrik Søderlind